Grense Jakobselv

Riksgrensen mellom Norge og Russland er på 198 km målt fra munningen av Grense Jakobselv i nord til Treriksrøysa i Øvre Pasvik i sør. Elva springer ut fra vannet Vuorjánláđvi på Grensefjellet, ca. 1 km fra den norsk-russiske grensen. Grensen går i elvas djupål og markeres av nummererte grensestolper på begge sider. 

Områdets grunnfjell inneholder sjeldne forekomster av bergarter og mineraler. Her møtes vestlige og østlige planter og dyr noe som er med å skape et unikt naturmangfold.

Funn av steinredskaper og keramikk viser at mennesker allerede for 10 000 år siden brukte området. På terrassene langs elva og ved fjorden finner vi også samiske gammetufter fra nyere tid.

Grense Jakobselv var før grenseoppgangen i 1826 en del av den skoltesamiske Petsjenga siidaen. Området har også vært brukt av nordsamiske sjøsamer og reindriftssamer. 

Fra midten av 1800-tallet vokste det fram et livskraftig norsk bygdesamfunn på rundt 100 innbyggere. De fikk etter hvert sin egen kirke, skole, posthus, telegraf, tollstasjon og ulike foreninger. Bygda ble derimot helt fraflyttet på 1970-tallet.

I 1916 bestemte Sør-Varanger kommune at Grense Jakobselv skulle bli en egen skolekrets. Bygda hadde tidligere delt lærer med Jarfjord og fikk sin egen lærer, Harald Olsen, først i 1919. Før skoleinternatet sto ferdig i 1924 ble undervisningen holdt i innleide klasserom på gårdene Bjørnhaugskåret, Holmen og Eggermoen.

På grunn av distansen til skolen måtte skolebarna fra Øvrebygda og Nedrebygda rullere med 14 dager på skolen og 14 dager hjemme. Internatet manglet husmor, og lønnen ble istedenfor tillagt vaktmesteren som sammen med læreren tok seg av tilsyn og stell med elevene. I tiden før bygda fikk elektrisitet hadde læreren i tillegg ansvaret for å holde varmen i bygget.

I første etasje var det klasserom, kjøkken og to soverom. I andre etasje var lærerboligen med kjøkken og tre rom. Skolebiblioteket ble brukt som bygdas folkebibliotek. Etter 39 år i drift ble internatet nedlagt i 1964. Bygdas skolebarn ble overført til Tårnet skole i Jarfjord, 3 mil unna.

Da elveisen brøyt opp på våren kom det store mengder villaks for å gyte i Grense Jakobselv. I laksefiskesesongen hadde skoltesamene gammeplass på neset i elvemunningen kalt Finngamneset.

Skoltesamenes opprinnelige bosetningsområder er området som i dag utgjør grenseområdene mellom Norge, Finland og Russland. Skoltesamene i Grense Jakobselv tilhørte Petsjenga siida – en av syv skoltesamiske siidaer. Skoltesamisk tilhører den østsamiske språkgruppen og skoltesamenes egenbetegnelse på seg selv er sää´mm.

Skoltesamene livnærte seg på en kombinasjon av jakt, fangst, fiske, reindrift og handel. De holdt husdyr som sau og kyr, og dyrket matnyttige planter. De flyttet mellom vinter-, vår-, sommer- og høstboplassene for å utnytte ressursene som var tilgjengelig i de ulike årstidene.

Laksefisket i Grense Jakobselv var en viktig matkilde for lokalbefolkningen i vinterhalvåret. For å bevare fisken ble den saltet og røkt, og deretter satt til lagring i tørre og mørke omgivelser. Laksen var i tillegg en viktig inntektskilde da den kunne selges til norske og russiske handelsmenn med god fortjeneste.   

Prestestua, også kjent som prestegården, ble bygd av den lutherske menigheten for prester på tjenestereise til Grensen. Bygget stod ferdig i 1867, to år før kong Oscar II kapell ble fullført. 

Prestestua ble tatt i bruk av norske soldater fra starten av vinterkrigen i november 1939, til det norske militærets kapitulasjon i juni 1940. Under okkupasjonen ble Prestestua brukt som innkvartering for nazi-tyske vaktsoldater fram til høsten 1944, da den Røde Armé jagde dem fra området. I etterkrigstiden ble bygget i en kort tid brukt av norske grensejegere. Menigheten tok aldri prestestua i bruk igjen etter krigen. Bygget har i ettertid vært i sporadisk bruk av lokalbefolkningen til feiringer og ved markeringer. 

Nord for prestestua ble det bygd en tollstasjon som i starten bare var bemannet i fiskesesongene, men fikk helårlig bemanning fra 1885. Frem til nedleggelsen i 1956 fungerte bygget også som posthus og telegrafstasjon.

Kong Oscar II kapell ble reist i 1869 som en markering av grensen fra 1826 mellom Russland og Norge. Kapellet er tegnet av arkitekt J. W. Nordan, og bygd av lokalt brutt stein.

Grensetrekningen i 1826 førte til konflikt mellom norske og russiske fiskere i Grense Jakobselv. En rekke klagebrev ble sendt fra Amtmannen i Finnmark og kapteinløytnant Heyerdahl ble utsendt for å undersøke saken. Etter å ha besøkt området i 1861 foreslo han at det skulle bygges en kirke godt synlig fra sjøen, som en kulturell grensemarkør mot øst. Forslaget ble godkjent og oppføring av kapellet ble påbegynt i 1867.

Da kong Oscar II var på reise i Nordland og Finnmark i 1873 besøkte han Grense Jakobselv. Under oppholdet meddelte kongen et ønske om at kapellet skulle oppkalles etter han selv, og slik ble det. 

På kirkegården nedenfor kapellet kan man se gravsteiner og gravkors med norske, finske, samiske og russiske navn. Dette vitner om et mangfold av folk og historier fra ulike kulturer som har levd i området sammen. 

Ved elvebredden og ut mot elvemunningen kan man se rester etter påbegynte befestninger fra okkupasjonstiden. Arbeidet ble startet i juni 1944, men måtte oppgis i oktober da Den Røde Armé tok seg over elva. Da krigen var over inngikk Norge og Sovjetunionen en avtale om å destruere de militære befestningene som Nazi-Tyskland hadde bygd i Øst-Finnmark.

1 km vest for elvemunningen mellom Lillesanden og Storesanden ligger kaiområdet. Kaia ble bygd i 1935 som en forlengelse av moloen. Den ble ødelagt av stormen som herjet 1. påskedag i 1991. I dag brukes kaiområdet som småbåthavn av hytteeiere, og som tur- og friluftsområde i sommerhalvåret. 

Det kalde Barentshavet er rikt på plankton og krill som er næringsgrunnlag for store mengder fisk og kolonier av havfugler. Lokale fiskere brukte å fange lodde og tobisbakkesild med not fra stranda. Fangsten ble solgt til agnbåter som tok turen fra nordsida av Varangerfjorden for å kjøpe småfisk til bruk som agn. Noe av fangsten beholdt lokalbefolkningen til eget bruk. Den ble tørket og lagret til bruk som vinterfôr for bygdas husdyr.

Før første verdenskrig dro folk fra Grensen på handletur til Vadsø og Vardø for å få tak i blant annet mel- og kolonivarer, tjære og trelast. Disse varene kom til Norge via de russiske pomorene fra Kvitsjøen. I bytte kjøpte pomorene ferskfisk som de saltet før transport og videresalg på de indre russiske markedene.