Myken fyr

Behovet for et fyr på Myken vokste fram på slutten av 1800-tallet. Området var preget av krevende farvann med sterke strømmer, skiftende vær og lange mørkeperioder. Samtidig økte trafikken langs kysten, og vinterfisket trakk hundrevis av båter til Helgelandskysten.  
De nye og større fartøyene som kom etter århundreskiftet, krevde tryggere innseiling og bedre navigasjon.

Allerede i 1887 kom det første kravet om lysmerking, og i 1892 ble det satt opp en fyrlykt på Jutøya. Lykten var en midlertidig løsning, men den viste hvor stort behovet var. Sildefisket i farvannet rundt Myken trakk mange tilreisende fiskere som ikke kjente forholdene. Dårlig vær og mørke vinterdager gjorde navigasjonen risikabel, og flere tragiske forlis understreket behovet for et fast fyr.

I tillegg hadde Myken en strategisk rolle som overfartssted mellom Rødøy og Lofoten. Fyret kunne ikke bare sikre fiskeflåten, men også gjøre kystleia tryggere for dampskipstrafikken og markere norsk territorium i en tid da sjøgrensen var omdiskutert. Etter mange år med midlertidige løsninger ble fyret endelig reist i 1918.

Fyret var en familiebemannet stasjon. Fyrvokteren og familien levde tett på naturen, med arbeid som krevde presisjon og utholdenhet. Vedlikehold, oljehåndtering og observasjoner var daglige oppgaver. Barna gikk på skole sammen med øyas øvrige befolkning, og fyret ble et naturlig samlingspunkt.

Etter automatiseringen ble bygningene vernet. I dag er Myken fyr et kulturminne og et populært besøksmål, nært knyttet til fiskerihistorien og kystkulturen. Fyret står som et symbol på trygg ferdsel og formidler historien om livet på en av Norges mest avsidesliggende stasjoner.