Blodveien

Veien mellom Saltnes og Saksenvik ble bygd fra 1942 til 1945 som del av tyske tiltak for å styrke transporten i Nordland. I Saltdal ble det etablert en rekke fangeleirer som leverte mannskap til arbeidet. Fangene kom hovedsakelig fra Sovjetunionen, Polen og Jugoslavia. De arbeidet under kontroll av tyske vakter, og norske entreprenører bidro med materiell, utstyr og logistikk. 

Byggingen foregikk i krevende terreng med enkle redskaper, og mye måtte gjøres for hånd. Små matrasjoner, begrenset helsehjelp og svake hygieniske forhold førte til sykdom, ulykker og dødsfall. Det finnes også dokumenterte henrettelser og massegraver i området. Leirene i Botn og Rognan var store, med tett befolkede brakker og strengt vakthold. Samtidig finnes historier om fangefellesskap og innsats for å støtte svake medfanger. Noen innbyggere bidro i det skjulte med mat, klær eller hjelp til flukt, selv om det innebar risiko. 

Museet formidler historien om Blodveien gjennom gjenstander, foto, kart og dokumenter fra leirene og anleggsarbeidet. Her får besøkende oversikt over hvordan veien ble planlagt og bygget, hvordan fangene levde og arbeidet, og hvor sporene kan oppsøkes i landskapet i dag. Utstillingene inkluderer materiell fra arbeidsplassen, modeller og tematiske presentasjoner av flukt, vakthold og etterkrigstidens gravlegging og minnearbeid.  

Etter frigjøringen i 1945 ble leirene avviklet og gravplasser registrert. I dag markeres historien med minnesteder og informasjonspunkter langs strekningen. Blodkorset i fjellet, gravfelt og tavler gjør det mulig å forstå omfanget av arbeidet og livene som var knyttet til veien.