Foldvik brygger

Nothjeller var tidligere et vanlig syn langs kysten. I Foldvik er tre nothjeller bevart som monumenter over tidligere tiders virksomhet. Nothjellene ble brukt for å tørke nøtene fra de større fiskebåtene.

Den første som oppførte nothjell i Foldvik var Mikal Nilsen, i 1918. Hjellen står fortsatt på samme sted, men ble bygd om i 1951. Tidligere stod det et stort barkekar for enden av hjellen. Der ble nota senket ned for barking (impregnering).

Nothjellen på Nesse-kaia ble bygd i 1952 og har dobbeltheng med plass til to nøter. Bak nothjellen og brygga ligger den gamle butikken. Bygningen ble opprinnelig oppført som fembøringsnaust rundt århundreskiftet. I 1923 ble den innredet til butikk. Også telegraf, postkontor, legekontor og trygdekontor hadde i mange år plass i bygningen.   I dag er det kafe og uteservering på anlegget. 

Nothjellen ved «Lundberg-brygga» er oppført i 1949. Brygga ble bygd opp av materialer fra ei tyskerbrakke i 1947. Fra denne kaia drives det fortsatt fiske, i dag med tråleren MS Odd Lundberg. 

Gratangen var i fremste rekke i ishavsfangsten på 1900-tallet. Store deler av denne virksomheten i Gratangen ble drevet fra Foldvik. De samme båtene som gikk på ishavet ble brukt i fiske utenom ishavssesongen. 

Fra den spede begynnelsen i 1917 og frem til ishavshistoriens avslutning i Gratangen i 1975 hadde Foldvik 17 skuter i isen. Hele 11 av båtene endte sine dager i forlis, men uten tap av menneskeliv. Nære på var det imidlertid mange ganger. I 1939 ble mannskapet på Saltdalingen berget da båten gikk ned i en forrykende orkan på vei til New Foundland. Båten fra nabogrenda Laberg, Nyken, forliste i den samme orkanen. Skipperen Arnt Nilsen med hele mannskapet på 17 omkom. 

Ishavstiden er over for Foldvik. Den siste ishavsskuta som hørte hjemme her, Myregga, ble kondemnert i 1982.

Gratangen kommune har utmerket seg med en bevisst satsing på kystkultur. Et godt utgangspunkt var samlingen av gamle båter, i hovedsak nordlandsbåter, som Bertheus Ellefsen la grunnlaget for på 1900-tallet. Hans samling danner grunnstammen i det som i dag er Gratangen båtsamling. I tillegg omfatter samlingen også større båter, samt båtmotorer og utstyr fra fiske og fangst. Nord-Norsk fartøyvernsenter er lokalisert i Hellarbogen, litt lengre inn i fjorden. Gratangen kystlag er et aktivt, frivillig lag som ivaretar både tradisjoner, båter og bygninger.

Inni meg har eg et bilde av deg – du e på tur ut Gratangen førr sist gong. Gammel e du – avskalla, ruståt, sliten og resignert. Men du går førr egen maskin. Din gamle Wichmann tøffe så taktfast som om han va ny.

Og maskinrytmen klirra så velkjent mot bryggevinduan – som hjerteslag mot kaia, husan, menneskan og landskapet på plassan kor du hørte tel.

Eg veit at folk åpna vinduan, de gikk ut førr å sjå, for å høyre på. De vesste det: Der går ho siste turen. Og du tok en stor god sveng te avskjed, før du vendte bauen om og gjekk i velkjent stil ut fjorden. De som sto og såg på, de har nesten alle vært med på å ønske deg løkka på reisa, god tur og velkommen heim igjen.

Trofast og stødig har du kommet og gådd. De du har tatt med deg ut har du alltid hatt med deg heim igjen i god behold. Både fra storsildtura, loddefeske, ræketrål og ikkje minst frå ishavet. Sliten, joda, men rakrygga og ærverdig førrlate du Gratangen – du har all grunn tel det. Selv om du førrlate uten vimpla og flagg, så skin sola på deg frå en bleik vinterhimmel. Du har gjort dett «Myregga». Du kan forlate plassen din med skomsprøyt oppetter bauen.

Topptynna som står igjen på brygga heime – ho står som et symbol over fordums glanstid. Om uredde mannfolk som våga og vant. Som trossa vær og vind. Mannfolk som måtte, og som vaks på det. Klar førr tur såg de kaia bli mindre og mindre. Og de vesste at de som hadde stått på kaia fåmælt gjekk heim, kvar tel sett, når du runda Teistebergodden, og ikkje længer va synlig. Så var det tankan då: «Korsen skal det gå heime no med kjerring og onga, kreatur og stell?»

Rundt om i husan satt folk å lytta på feskeribølgen førr å høyre nytt. Va nokken sjuk om bord? Va veret godt? Blei det nokka fangst? Joda «Myregga, du tjente di bygd, berika menneskan og miljøet. Førr oss som vaks opp med deg som en selvfølgelig del av livet, hos oss har du hatt en stor og særegen plass. Det var stor og positiv aktivitet, liv og røre, arbeid og samhold, både før og etter turan dine. Bøtkerkallan som satt på bryggerloftet i perioda, de va nokka førr seg sjøl. Mens fengran gjekk som trommestekke, førtælte dem mykje rart. Sånt som små øyra både hadde godt av og mindre godt av å høyre på. Og som de kunne bannes…..

Vi heiste flagget når du kom heim fra langtura. Vi pynta oss. Huset skulle være stelt. Og vi vesste akkurat ka tid du kom.  Mykje oppstuss va det knytta tel deg, sånt som vi ongan ikke forsto så stort av, men som vi godtok heilt selvfølgelig. Å – når du kom «Myregga» - med din velkjente maskindur inn fjorden. Førr en stas. Kan hende blei det en storsildgave på oss. I alle fall blei det sokkerbita, klemma og sussa. Og du, du var verkelig stasen. Vi prøvde oss på roret, kikka på kart og instrumenta, klatra opp og ned leideran. Ut og inn i lugaren, mæssa, maskinrommet; kjente og strauk med nævan overalt. Måtte kjenne at du verkelig var der igjen.

Skjenn og formaninga blei det bestandig når vi blei oppdaga halveis opp mot topptynna eller på rorhustaket, sjelvanes av iver og redsel. Eller oppå nothjellen. Herregud, førr et liv førr en onge.

Vi kraup innunder kaia, balanserte på sleipåta kaipæla førr å se deg ved fjæra sjø. Se, kor stor ho e, «Myregga».

Eller vi gjekk langt oppover marka tel vi va både utkjørte og svette, berre førr å se korsen du såg ut der oppe frå. Se, å se, kor lita ho ser ut no, «Myregga». Vi blei aldri lei av å åpne og lukke skapan i messa. De teltrakk som magneta. Det lokta jo så lokkanes. Kaffe, svisker, rosiner, flatbrød, kakao. Det lokta potet og diesel og rød salamipølse – tjære, båt og fesk.

Framme i storlugaren va det også mange slags lokte, og bak koiforhenga va det mange slags sængklea. Der va det av og tel ulovlig læsestoff, draganes og mystisk. Og nothunda som vi ikkje kjente så godt.

Du va en æverntyrverden førr oss onga. Når fjorden låg speilblank og dirranes i sommervarmen, og du hadde landligge under slåttonna, da sneik vi oss ned og om bord. Du va så mørk og musestille, bare små bølgeklukk omkring kaistolpan hørtes. Det va som om du sov. Men vi va aldri redd førr å være om bord i din søvn. Trygg og god va du, og ganske så hemmelighetsfull.  

Vi feska fra kaia med toøres ångla med meitemakk. Vi låg på magen å feska dassmort og fesshompa. Og nesten heilt innunder deg kunne vi se når havet va klart og fint. Propellen din va flott å studere når vi låg langflat, på kanten av Jakobkaia og bare kosa oss.

På skolen tegna vi deg i utallige varianta. Vi prata båt, båt, båt. Sånn at bylæreran vi hadde sørfra, de va nok både lei og irritert. Men kan hende, også litt imponert. Ka vesste vel de om radar og ekkolodd, topptynne, vinsjer, davider, possebåta og sånt som vi kunne. Og ishud, ka slags hud va no det?

De prata om verb og substantiv, og brøk og han Napoleon, om salmevers ditt og datt i Landstads reviderte. Og når båtan kom heim får tur, da prata de garantert førr døve øyra. Vi prata båt. Det va «Odd Lundberg», «Espenesvåg», «Avanse», «Asbjørn» og «Myregga». Ja, det va omtrent førr tortur å regne, det av vi måtte sette på skolen når vi hørte og vesste at det va liv og røre nedmed kaien. No dreg dem nøttene oppunder nothjellen, no dreges spekktanken opp i Nessefjæra. No hoies det. No plages dem, bannes, no –

Eg huske godt da gammel-«Asbjørn» blei sokken. Det va du som slæpa han utover fjorden. Så sakte. Så sakte. Så rar ei stemning. Nesten som i en begravelse. Koffør måtte de søkke han? Det va ubegripelig førr meg. De slo bensin over heile båten og tente på Aldri hadde vi sett sånne svære flamma. Vi sipa heile gjengen.

Bensinlokta hang i alt lenge, lenge etterpå. Eg huske at eg tenkte at aldri skal du behøve å søkkes. Det skal aldri skje deg. Eg knytte nævan og trampa i dørken. Eg va ikkje gamle tøtta. Men så kom turen tel deg, og den gamle følelsen vendte telbake. Førr du e ikkje bare en feskebåt eller ei gammel ishavsskute. Du e nokka med sjæl i førr meg. Og ikkje bare førr meg, men førr alle som har hatt tilknytning tel deg. Du har vorre både heim og arbeidsplass førr feskera og fangstfolk i lange perioda av gangen. Både på hav og land har du gitt arbeid til mange, mange i over førti år.

Det va i Grovfjord du blei skapt, og det har vorre din andre heimfjord i alle år. Og her sett eg og skriv mett første og siste brev til deg. Avribba, gammel og trasig. Utbrukt og velbrukt går du ut Gratangen førr siste gong.

Det bilde skal eg gjømme inni meg. Førr det va ikkje alle Gratagsbåtan som fekk førrlate Gratangen sånn som du. Men alle dem som ikkje kom heim igjen, de e liksom med deg de og, har siste turen ut fjorden.

Og eg lokke øyan bittelitt og huske lyda, bevegelse og dufta, og dettan bilde inni meg.

Banka vemod i blodet. Glede, stolthet og takknemlighet.

Aldri vil nokken båt

kunne bli førr meg det du va.

Så får du ha takk da – 

førr alt du ga, 

førr alt det du va, 

og du veit- 

førr alt det som står her 

i mellom linjene.

Kjærlig hilsen ifrå meg – ho Guve.