Landsbyen Bleik sett fra havet.
Foto: Nordland fylkeskommune
Da Bleik ble bosatt, bygde folk tettest mulig. Myrområdene rundt bebyggelsen ble dyrket opp, men hus og uthus ble liggende som før. Fortsatt er strukturen beholdt. Dette fotefaret forteller om sjølbergingssamfunnet Bleik, om torving og eggsanking, om fiske og landbruk, om industrigründere og om foreningsliv og dugnad.
Praktisk info
Praktisk info
Åpningstider
Utendørs og alltid åpen
Hvordan komme seg hit
Med bil:
Fra Andenes: Kjør Fv82 sørover mot Bleik.
Med buss:
Buss 883 går fra Andenes via Togten og til Bleik.
Buss 874 går fra Andenes via Nordmela og til Bleik
Sjekk Reis Nordland sin app eller nettside for oppdaterte rutetider.
Mer informasjon
Annet
Vernet naturområde!
Bleiksmorenen naturreservat er del av et KULA område, kulturhistorisk landskap av nasjonal interesse. KULA er Riksantikvarens verktøy for å identifisere landskap der naturgrunnlag, bosetting og ressursbruk inngår i helhetlige kulturhistoriske sammenhenger. At Bleiksmorenen er et KULA område innebærer at landskapet har dokumenterte kulturhistoriske verdier, og at hensynet til disse skal legges til grunn for bruk og forvaltning av området.
Turforslag:
Rundtur i Bleiksmorenen naturreservat
Høydemeter: 150 høydemeter totalt
Tidsbruk (tur/retur): 1t, 30 min
Vanskelighetsgrad: Enkel fottur
Se ut.no for mer informasjon
Tilgjengelighet
Tilgjengelighet
De fleste veier i Bleik er tilgjengelig for rullestol og barnevogn
Bosetting og utvikling gjennom tid
Arkeologiske funn viser at det har vært ubrutt bosetting på Bleik siden 500 tallet. Landsbyen har vokst fram fra to gårdshauger, hvor den eldste viser spor fra jernalderen og tyder på variert ressursutnyttelse med både jordbruk og fiske. Den yngre gårdshaugen har preg av sjøfangst og viser en overgang mot fiskeværsbosetting.
Tett bebyggelse og fellesskap
Da Bleik ble bosatt, bygde folk tettest mulig på grunn av mangel på dyrkningsjord. Bebyggelsen langs Gårdsveien er preget av klyngebebyggelse, med bolighus vendt mot vegen og fjøs og andre uthus i bakkant, og husene lå i ei lang rekke på begge sider av vegen. Nærmest havet og båtstøene lå naust og sjøbuer, mens jordbrukslandskapet var inndelt i et stort antall smale teiger som strekker seg fra fjæra. Fra siste del av 1800 tallet ble myrområdene rundt bebyggelsen dyrket opp, men ingen flyttet ut og bosatte seg på jordene. Hus og uthus ble liggende som før, og ennå i dag er denne strukturen beholdt. Det gjør Bleik til en av få landsbyer i Norge.
En landsby er et lokalsamfunn karakterisert ved samlet bebyggelse og en viss grad av fellesskap i rettigheter til og utnyttelse av ressurser.
Kilde: snl.no
Et sjølbergingssamfunn
På Bleik var det rikelig tilgang på de godene som var viktige i et sjølbergingssamfunn. Utmarka var felleseie og åpen allmenning. Her kunne man sanke viktig tilleggsfôr som tang og tare, dyrke poteter, skjære bolsterfyll, hente skursand, gå på jakt, fiske feit laks og ørret, plukke bær og sanke urter til medisinsk bruk.
Utnyttet ressursene i fellesskap
Tidligere tiders bleiksværinger utnyttet ressursene i fellesskap. Jorder og utmark var felles, og en tilreisende lámann hadde ansvar for at avlingene ble fordelt mest mulig rettferdig. Låven var en stor bygning som lå et stykke fra bebyggelsen, og her fulgte lámannen innhøstingsarbeidet og fordelte grøden etter innsats og behov. Menn som hadde rodd fiske om sommeren og derfor ikke deltatt i onnearbeidet, måtte betale for høyet de trengte. Spor etter torvuttak, sommerfjøs og egg og dunsanking på Bleiksøya vitner om en variert og kollektiv ressursforvaltning, der både land og sjø var en del av livsgrunnlaget.
