Oksvågen sett fra turstien.
Foto: Kristin Foosnæs, Finnmark fylkeskommune
I Oksvågen ligger restene etter en av de mange hvalfangststasjonene som ble bygd opp i Finnmark på slutten av 1800-tallet. Anleggene var en viktig del av den industrialiserte hvalfangsten som foregikk i Finnmark fra 1864 fram til totalfredningen av hval i 1903. I Oksvågen ligger restene etter en av de mange hvalfangststasjonene som ble bygd opp i Finnmark på slutten av 1800-tallet. Anleggene var en viktig del av den industrialiserte hvalfangsten som foregikk i Finnmark fra 1864 fram til totalfredningen av hval i 1903.
Praktisk info
Praktisk info
Åpningstider
Friluftsområde, åpent hele døgnet
Parkering
Det er parkeringsplass ca. 100 meter inn grusveien fra riksvei 894
Toalett
Det er ikke tilrettelagt med toalett
Annet
Ved enden av kulturminneområdet er det en rasteplass. Stien er merket som Perletur
Hvordan komme seg hit
Fotefaret ligger ca. 14 kilometer fra Kjøllefjord, langs riksvei 894. For å komme til parkering, tar man av fra riksveien i bunnen av Oksevågdalen. På høyre side når man kjører mot Kjøllefjord, og venstre side hvis man kjører fra. Parkeringen er avmerket på hjemmesidens kart
Adresse: Austerbotn 1, 9790 Kjøllefjord
Turbeskrivelse
Se Perletur
Tilgjengelighet
Tilgjengelighet
Stien er ikke universelt utformet, og det kan være litt ulendt og steinete i partier, så turen er ikke trillevennlig. Turen regnes likevel for lettgått, og er 2 km hver vei.
Industrialisering av hvalfangsten i Finnmark
Oppfinnelsen av granatharpunen på midten av 1800-tallet og bruk av dampbåt gjorde det mulig å drive hvalfangst på de raske og sterke finnhvalene, som blåhval, på industrielt vis. Vestfoldingen Svend Foyn videreutviklet de moderne fangstmetodene, og på 1860-tallet vendte Foyn sin interesse mot fangstressursene i Finnmark. Olje utvunnet av hvalspekk var hovedproduktet, og dette ble eksportert i stor skala.
Finnmarksfangsten ble drevet fra landfaste stasjoner, som nå var bygd opp som avanserte fabrikker. Den første landstasjonen ble satt opp på Vadsøya i 1864, og kom til å danne mønster for et tyvetalls stasjoner, hovedsakelig i Øst-Finnmark. Anleggene bestod av en mengde små og store bygninger med spesialfunksjoner og kaier.
Landstasjonen i Oksvågen
På en slik landstasjon kan besøkende se spor etter i Oksvågen. Fabrikken ble flyttet fra Jarfjord i Sør-Varanger i 1898, da fangstgrunnlaget sviktet der. På fabrikken jobbet håndplukkede menn, med lang erfaring fra tilsvarende arbeid i arktiske strøk. De bodde i enkle, uisolerte brakker. Bestyreren som skulle representere eierne, «Tønsberg Intressentskab for Hvalfangst» bodde standsmessig i egen bolig.
Stasjonen var i drift i seks sesonger. Fangsten foregikk i sommerhalvåret. Hvalen ble flenset i et eget flensehus. Her ble kjøttet skilt fra beina og spekk, bein og kjøtt ble deretter ført videre til pakkhuset. Det ble gjort forsøk på å utnytte hele dyret gjennom ulike prosesser, både kjøtt, spekk og knokler.
Da produksjonen stanset som følge av at hvalen ble fredet i 1903, ble anlegget overtatt av en lokal fiskeoppkjøper. Tørrfisken skapte nye arbeidsplasser og bygda vokste.
Restene i Oksvågen gir et bilde av anleggets størrelse og oppbygging. Her er rester av blant annet kaianlegg, arbeiderboliger, flensehus, pakkhus og smie. En haug med teglstein er igjen etter pipa fra kokeriet. Dampkjelen som rager nesten tre meter over bakken, er godt synlig.
Fotefaret i Oksvågen er under oppgradering, og nye skilt vil komme.
