Rallarveien

Rallartiden i Norden regnes fra midten av 1800-tallet og fram til rundt 1930. Det fantes anleggsarbeidere både før og etter denne perioden, men det var da store arbeidsflokker vandret fra anlegg til anlegg. Uttrykket å ralle videre ble en del av dagligtalen. På norsk side ble arbeiderne ofte kalt slusker eller bus. 

For å kunne bygge jernbane gjennom de svensk-norske fjellområdene måtte det først anlegges transportveier. Hester fraktet verktøy, byggematerialer og proviant til arbeidsplassene, og disse veiene var avgjørende for å holde det enorme jernbaneanlegget i gang. Ved Abiskojåkk, Vassijaure og Riksgrensen finnes i dag utstillinger som gir innblikk i hverdagslivet langs banen og historien til dem som bygde den. 

En kokke skulle hente vann for å vaske, stelle i brakka og vaske klær. Hun skulle hente ved for å kunne fyre, hun skulle lage mat for et lag på omtrent femten rallare. En kokke som kunne sitt hushold og ga karene skikkelig kost for kr 1,50 per dag, var gull verdt. I intervjuer med gamle rallare blir det fortalt at de svenske kokkene som oftest lagde varm mat, mens de norske kokkene var mer vante med oppskjær, altså kald mat.  

Kvinnen ble regnet som en i laget når fortjenesten skulle deles. Hun ble høyt verdsatt av rallarne. Iblant var forholdene så vanskelige at kokka måtte ansette en “lillpiga” for å klare arbeidet i et stort lag som gikk i akkordarbeid hverdag som helg. 

Når man spør om kokkene på Ofotbanen, nevnes Svarta Bjørn, en legendarisk skikkelse hvis sannferdighet aldri vil bli bekreftet, men som lever videre i fortellingene. Ifølge forfatteren Ernst Didring og rallarnes egne historier, oppstod legenden om Svarta Bjørn da svenske arbeidere misforstod det norske ordet "barn" som "bjørn", og ga henne dette navnet. Legenden inkluderer også en dramatisk historie om to kvinner som forelsket seg i samme mann, der Svarta Bjørn skal ha blitt drept i en duell og begravd på Tornehamn kirkegård. Selv om detaljene varierer, fortsetter legenden om Svarta Bjørn å fascinere og inspirere.

I dag er veien restaurert og tilrettelagt som en kulturhistorisk vandringsvei under navnet Rallarveien. Ruta går gjennom storslått fjellnatur fra Rombaksbotn, over riksgrensen og videre til Abisko. Nærheten til vei og jernbane gjør det mulig å variere lengden på etappene. 

Langs vandringen møter man informasjonsskilt og spor etter anleggsarbeidet. Her finnes rester etter kraftanlegg, taubaner og pumpestasjoner, samt de tidligere rallarleirene med kjente navn som Abiskojåkk, Tornehamn, Katterjåkk, Hundalen og Rombaksbotn.