Samisk skogsarbeidergård på Heggneset

I 1938 ble skogstua heimen til en ung familie -  Matilde Fjellstad og Olaf Klemetsen. De drev jordbruk i tillegg til at Olaf var skogsarbeider. Olaf bodde i skogstua fram til 1982. Skogstua, vaskehuset og fjøset med høyløe gir et sjeldent innblikk i hverdagslivet til en samisk skogsarbeiderfamilie.

Skogsdrifta i Hattfjelldal startet på 1800-tallet. Engelskbruket i Mosjøen hadde kjøpt opp store skogsområder, og drev ut store mengder tømmer. Tømmeret ble fløtt fra svenskegrensa og ned Vefsna. Olaf begynte som skogsarbeider da han var 16. Arbeidet var tungt, og dårlige tider i 1930-årene gjorde matauk og selvberging livsviktig. Fangst, fiske og bærplukking ble en del av livsgrunnlaget. Skogsarbeiderne var avhengige av naturens ressurser – og av hverandre.

Skogstua hadde et oppholdsrom for skogsarbeiderne, en svalgang i midten, og en stall i enden. Det var viktig å stelle godt med hesten, som var skogsarbeidernes livsforsikring. I løpet av årene Matilde og Olaf bodde i skogstua, ble det bygget høyløe og fjøs. Vinterfóret hentet Oluf på Pantdalssetra, ned det bratte Midtdalsfjellet. Olafs høyvei er nå en del av Nordlandsruta. 

Det var ikke vei inn til Heggneset i Olafs tid. Da måtte man ro eller vasse over elva for å komme til Hattfjelldal eller mot Sverige. Først i 1984 ble det bygget vei inn til og forbi Heggneset, men Olaf hadde da flyttet derfra to år tidligere. Han døde i 1990, og ble begravet ved Hattfjelldal kirke. 

Skogsarbeidet – slik den eldre generasjonen kjente det – er i dag en saga blott. Skogsarbeiderne som virkelig sleit den gangen, klaget sjelden. På sine eldre dager fortalte de gjerne at tida i skogen førte mye godt med seg, og trivsel er et ord som nevnes ofte. Men forholdene var ikke idylliske. Det var hardt og tungt arbeid, kalde og trekkfulle skogsstuer, samt ulike helseskader. 

Sosialistiske tanker sto sterkt blant samene som «knoget» i skogen. «Skog og land» ble en aktiv fagforening som forhandlet fram mange lokale forbedringer. Blant annet ble det slutt på at driverne kunne bestemme prisen for hoggerne. 

Nå er de legendariske tømmerfløterne borte. Olaf Klemetsen var blant de som holdt ut lengst. Han var med helt til fløtinga ble en avleggs transportmåte på midten av 1960-tallet. Når historien om fløtinga i Vefsnavassdraget skal skrives blir det vanskelig å komme utenom hoggere og fløtere – slitets folk.