Tun og tradisjon i Skjerstad

Bebyggelsen forteller om tilpasning til landskap og naturforhold. Særlig var vinden viktig og tradisjonelt skulle husene ligge med gavlen mot været. Dette preger fortsatt bebyggelsen i Skjerstad. Slik inneholder husene kunnskap om tilpasning til naturforhold, materialbruk og håndverk. Tar du på deg de rette brillene kan du følge slike spor underveis på en tur gjennom Skjerstad.  

Fra 1860-årene innledes en periode med store endringer i tunform og byggeskikk. Embedsmenn formidler nye og radikale ideer som går bort fra det primitive jordbruket og ut av klyngetunene.  Fiskarbøndene blir selveiere og har med ett penger til å sette endringene ut i livet. Fra å ha et samlet klyngetun spredes bebyggelsen seg utover landskapet. Innmarka deles i store firkanter og hvert bruk får store sammenhengende teiger.  

Bolighusene blir større. Det kunne for eksempel være at to stuer ble flyttet og satt vegg i vegg, eller slått sammen til én. Noen bygde seg helt nye stuehus. Den tradisjonelle stuetypen, den tømrede kammerstua, var fortsatt nesten enerådende. I tillegg går bebyggelsen fra å være grå og usynlig til å dominere med farger. Nakne tømmervegger ble ofte ikledd panel, hvor stua maltes oker og uthusene røde. 

I Brekke ligger husene i klyngeform. Men skinnet bedrar: selv om det kan minne om et klyngetun, er det et rekketun. Den nye bebyggelsen er lagt omkring stedet der det gamle tunet stod. Noen bygninger ble flyttet ut, men de fleste er kommet til etter utskiftingen i 1884. Bebyggelsen i Brekke er et tverrsnitt av moderniseringen. Her finner du ferdighus fra 1980-årene, gamle stuebygninger fra før utskiftingen. Selv om det er stor variasjon i bygningstyper, materialbruk og farger, danner tunet likevel en helhet med hus lagt i rekke. 

 
Teksten er sitert fra Fotefarheftet og Arne Brekke.